Dypt og grunnleggende overfladisk

Boken er et bidrag til å klargjøre hva den postmoderne filmens estetikk består i. Med utgangspunkt i Woody Allens «Kairos røde rose» og David Lynch’ «Wild at heart» og tenkere som Eco, Brecht, Jameson og Jauss, viser forfatteren hvordan den overfladiske postmodernismen kommuniserer via det han kaller den «postmoderne ironien». Denne ironien er rettet mot et kompetent filmpublikum oppvokst med film og TV, og innforstått med mediets koder.